Jeg våkner brått av min egen snorking. Motstrebende må jeg erkjenne det ugjenkallelig faktum: Jeg er blitt en eldre mann! Jeg har lenge prøvd
å unngå innrømmelsen, men påminnes stadig om det: "Hører du dårlig?" , "Du er så glemsk!", "Hvor er lesebrillene!?", ...
Så hva skal jeg nå ta meg til? Hva skal jeg nå gjøre, - nå som jeg ikke lenger er ung og lovende? Finns det et håp der ute i natten? Er min tid omme? Jeg tar noen skritt bakover
og myser mot mitt tidligere ståsted. Ja, jeg er kanskje en smule gammel, men jeg føler meg ikke eldre enn i går på samme tid, - og slik har det i grunnen alltid vært, helt siden jeg ble født.
Som salige Einstein poengterte, så er alt relativt, - og etter min mening er det her 'hunden' ligger begravet. (Det må føyes til at 'hunden' var gammel og døde en naturlig død.)
At noen er unge betyr nødvendigvis også at noen er eldre, og omvendt. Hva har dette med meg å gjøre? Jo, jeg hører nå til blant de eldre. Hva innebærer det? Jo det innebærer
f.eks. at jeg ikke lenger klarer 'å følge med i tiden' og at 'mine kunnskaper og ideer er foreldet'.
Det innebærer også at jeg rent fysisk ikke er så utholden som en ungdom, og at jeg ofte ikke er til å stole på fordi jeg roter til ting (i følge de som vet).
Reklamen i alle bildemediene påminner oss stadig om ungdommens fortrinn. Grensen for når folk før var 'gamle' og nå er 'gamle', skyves stadig nedover mot null. En fotballspiller
er f.eks. 'gammel' og 'utbrukt' når han er over 35. I dataindustrien foretrekker de snart bare tenåringer... For meg føles det som om jeg bare såvidt har kommet igang!!
Hva er det så jeg egentlig vil med dette? Vil jeg som den gamle og vise samurai, rått og brutalt skjære gjennom livets overflate og avsløre alt som illusjon?… Eller vil jeg som den tilsynelatende
nervøse og engstelige personen folk tror jeg er, vise meg som den sterkeste og modigste av alle? - Om jeg til slutt vil overraske verden med mine fantastiske superkrefter, det vil tiden vise,... men tiden går. Ja, tida går så altfor fort, og jeg har stadig
en følelse av aldri å få gjort noe av det jeg egentlig har lyst til å gjøre. Det følger visst med alderen. Alderen er en plage, men også nødvendig for å komme videre i livet. Seniliteten er rett rundt hjørnet, og hvor er tankene mine da?
I hvert fall ikke her hos meg, - tror jeg...
Barna mine har forlatt redet. Nå er jeg her bare for min egen skyld. Nå er jeg bare her.
Og hva kan jeg fortelle om det å være? Jeg som allerede er 63 år gammel og fortsatt strir med de samme vanskeligheter jeg hadde i puberteten. Jeg som fortsatt holder fast i de samme illusjonene, - de samme løgnene som gjennom hele mitt liv har vært byggesteinene
i mitt eget selvbilde; - om hva jeg kan, er flink til, er i stand til, og hva jeg ikke kan og er dårlig til, om hvem jeg er og hvilke følelser jeg er i stand til å vise, om hvilken plass jeg har i andres liv og hva jeg betyr for dem, om hva jeg fortjener og
hva jeg må gjøre meg fortjent til, om hva jeg opplever som urettferdig og skuffende, om alt jeg må gjøre for at mine forventninger og drømmer omkring livet skal realiseres… osv. osv. Hva venter jeg egentlig på? At livet plutselig skal åpenbare seg som i en
storslått amerikansk film med englekor, fioliner og hete omfavnelser, der det onde er utryddet og alle tilgir og elsker hverandre?
Det er smertefullt å kjenne på livet. Det forplikter. Jeg prøver ofte å flykte unna og late som ingenting. Det hjelper ikke. Blir bare verre...
Det kan også være deilig å kjenne på livet. Som når man skaper noe, elsker og blir elsket.
Mitt livs paradoks: Smerten og gleden. Som regel befinner jeg meg paralysert av angst midt i mellom.
Er det det jeg egentlig vil, - vise verden hva som befinner seg der, - midt i mellom smerten og gleden?...
Kanskje er det stor kunst, - eller kanskje er det bare en gammel fis som vil ut? …Kurtz und schmutzig, - aber doch so schön!
Lars E. Rasmussen